– Det angår ikke deg.
– Alt som gjelder moren min, angår meg.
Ousman reiste seg.
– Pass deg, Sakina. Du er alene her.
Hun så i retning av rommet der moren sov.
– Nei, sa hun. – Jeg er ikke alene.
Den kvelden fortalte Hadja Ramatou henne alt.
Til å begynne med, etter Sakinas avreise til Amerika, hadde Ousman og Mariama vært hjelpsomme. De hadde med seg mat og lovet å håndtere pengene. Deretter begynte de å si at pengene ikke strakk til. Huset trengte reparasjoner, familien var forgjeldet, og det var nødvendig å selge tomten for å ordne opp i problemene.
De hadde kommet med papirer til henne og bedt henne om å signere.
– Jeg stolte på dem, fortalte Hadja Ramatou. – Han var broren min.
Senere kalte de henne for virrende, vanskelig og en byrde. De sa at hun trengte et roligere sted for å hvile. Så tok de henne med til det forlatte huset og sluttet å komme.
– Jeg ventet, murmret moren. – Jeg trodde de ville komme tilbake.
Sakina snudde vekk ansiktet, ute av stand til å puste på grunn av smerten.
– Hvorfor sa du det ikke til meg?
– Du var langt borte. Jeg ville ikke få deg til å lide.
– Du led.
Moren så på henne med sine gamle, trøtte øyne.
– Sånn er livet.
– Nei, sa Sakina. – Det er det de gjorde mot deg.
Moren stakk hånden under puten og rakte henne en brettet konvolutt. Inni lå det en revet kopi av et dokument. Sakina klarte å tyde noen ord: overføring, eiendom, signatur.
Men signaturen lignet ikke på morens.
Dagen etter begynte Sakina å lete etter bevis.
I vekslingskontoret bekreftet betjenten motvillig det hun allerede mistenkte: Ousman hadde hentet nesten alle pengene hun hadde sendt. Noen ganger kom Ibrahima for å hente dem. På flere skjemaer sto morens navn, men signaturen var altfor sikker, altfor bestemt.
– Det er ikke håndskriften hennes, murmret Sakina.
På tinglysningskontoret oppdaget hun dokumenter som viste at farens jord hadde blitt solgt til et selskaper knyttet til en rik forretningsmann. Transaksjonen hadde blitt godkjent av Ousman i egenskap av sin rolle som juridisk representant.
Også her stemte ikke signaturen overens med morens.
Da hun forlot kontoret, ringte telefonen hennes.
En stemme hun ikke kjente igjen, sa: – Slutt å stille spørsmål.
Sakina stivnet.
– Hvem er det?
– Du burde dra tilbake dit du kom fra.
Så ble samtalen avbrutt.
Et øyeblikk snørte frykten seg sammen i halsen hennes. Så tenkte hun på moren sin, som lå på den matten og ventet på hjelp som aldri kom.
Hun la telefonen i vesken og fortsatte å gå.
Hennes neste spor var Néné Cissé, en tidligere ansatt i familiehuset. Etter timers leting fant Sakina henne på en beskjeden gårdsplass i Coloma.
Da Néné fikk se henne, stod hun helt stille.
Les videre på neste side >>
