– Problemet eksisterer allerede.
Hun ringte en drosje og tok moren med til sykehuset. Sykepleierne så på Hadja Ramatou med bekymring. Legen undersøkte henne nøye, og snudde seg deretter mot Sakina.
– Tilstanden hennes er alvorlig, sa legen. – Og den har blitt forsømt i lang tid.
Sakina følte det som om hun hadde fått et slag.
– Hun skulle jo få behandling. Jeg sendte henne penger hver måned.
Legens uttrykk mildnet.
– Da må dere finne ut hvor de pengene har blitt av.
Mens moren hvilte, sjekket Sakina overføringsutskriftene sine. Måned etter måned. År etter år. Utbetalinger til Ousman Barry.
Summen fikk hånden hennes til å skjelve.
Da hun kom tilbake til familiehuset med moren sin, ble hele gårdsplassen stille.
Mariama reiste seg brått. – Er det du som har tatt henne med hit?
Sakina svarte ikke. Hun hjalp moren inn i et rent rom, la en pute bak hodet hennes og kysset henne på pannen.
– Hvile deg, murmret hun.
Så gikk hun tilbake til stuen.
Ousman hadde akkurat kommet.
– Du gikk ut tidlig, sa han.
– Jeg dro for å besøke mamma.
En tung stillhet fulgte.
Mariamas ansikt strammet seg. – Hvem fortalte deg hvor hun var?
Sakina ignorerte henne.
– Hvor lenge har hun bodd i det forlatte huset?
Ousman satte seg langsomt, som om han gjorde seg klar til å ta kontrollen.
– Sakina, ting er ikke så enkle som du tror.
– Så forklar det.
– Moren din ble vanskelig. Hun nektet all hjelp. Hun ville dra.
– Ville hun bo på en madrass i et falleferdig hus mens hennes eget hus ble pusset opp?
Ousmans kjeve strammet seg.
– Du har vært borte i åtte år. Ikke kom tilbake og anklag dem som ble igjen.
– Jeg var borte, sa Sakina. – Men jeg forlot henne aldri. Kan du si det samme?
Mariama kom nærmere. – Tror du penger løser alt? Livet er hardt her.
– Jeg vet at livet er hardt. Det er derfor jeg sendte penger. Til medisinene hennes. Maten hennes. Omsorgen hennes. Vis meg kvitteringene.
Ingen svarte.
Sakina kastet et blikk rundt seg: flisene, de nye møblene, TV-en, bilen som var parkert utenfor.
Så spurte hun: – Og papirene hun signerte?
Ousmans blikk endret seg.
– Hvilke papirer?
– Hun fortalte meg at dere fikk henne til å signere dokumenter hun ikke forsto.
Mariama krysset armene. – Det var for å ordne opp i ting. Hun var gammel. Hun klarte ikke å styre alt lenger.
– Hvilke ting?
Igjen ble det stilt.
– Huset? spurte Sakina.
Ousman løftet på haken. – Huset står i mitt navn nå. Hun ga det til meg av fri vilje.
Sakina følte at rommet svaiet.
– Og farens min sin jord?
Ibrahima løftet plutselig blikket.
Ousman sendte ham et advarende blikk.
– Den ble solgt, erklært
Ousman.
– Til hvem?
Les videre på neste side >>
