– La deg hvile.
Munnen til den gamle kvinnen skalv.
– Moren din har ikke bodd her på lenge.
Ordene falt som steiner.
– Hva mener du?
– Jeg kan ikke snakke her, murmret Tanti Awa. – Hvis du vil se henne, kom i morgen ved daggry til det gamle krysset i Caporo. Kom alene.
Før Sakina rakk å stille flere spørsmål, ropte Mariama på henne fra døråpningen.
– Sakina?
Tanti Awa klemmet hendene hennes.
– Vær forsiktig, datteren min.
Så gikk hun sin veg.
Sakina stod på gårdsplassen og stirret på det opplyste huset fylt av latter bak seg. For første gang siden hun ankom, skjønte hun at det familien hennes hadde skjult for henne, var alt annet enn ubetydelig.
Ved daggry gikk hun ut gjennom sideporten.
Gatene var rolige, badet i et blekt blått lys. Ved det gamle krysset ventet Tanti Awa på en benk av tre, med en kurv ved føttene.
– Ta meg til henne, sa Sakina.
Den gamle kvinnen studerte ansiktet hennes.
– Forbered hjertet ditt.
De beveget seg bort fra hovedveien for å gå inn i et glemt nabolag der husene, som sviktet under vekten av støv og forsømmelse, truet med å rase sammen. Noen vegger var sprukket, andre dører stod på skeiva. Jo lenger inn de kom, jo kaldere ble Sakina, selv under den o
ppstigende solen.
Til slutt stoppet de foran et lite forlatt hus.
Taket sviktet. Tredøren holdt knapt sammen.
– Det er her hun er, sa Tanti Awa mildt.
Sakina ristet på hovedet.
– Nei.
Men føttene hennes bevegede seg likevel.
Hun dyttet opp døren. En lukt av støv, fuktighet og sykdom slo imot henne. Rommet var nesten tomt. Et slitt teppe lå på gulvet. En plastbalje stod i et hjørne. Noen gamle klær var brettet sammen mot veggen.
Og på teppet snudde en tynn kvinne på hodet.
Sakina sluttet å puste.
– Mamma?
Hadja Ramatou Diallo var nesten ukjennelig. Kinnene hennes var innsunkne. Armene hennes var skjøre. Huden hennes bar preg av en som har vært syk og forsømt altfor lenge.
Men øynene hennes gjenkjente datteren sin.
– Sakina? – murmret hun.
Sakina falt på knærne.
– Mamma, det er meg. Jeg er tilbake.
Moren prøvde å smelte til et smil.
– Har du kommet?
Sakina tok den kalde hånden hennes og begynner å gråte.
– Hvorfor er du her? Jeg fikk høre at du var hjemme. Jeg fikk høre at de tok vare på deg.
Hadja Ramatou snudde vekk blikket.
– Jeg ville ikke forstyrre deg.
– Forstyrre meg? Sakinas stemme brast. – Du er mammaen min.
Moren lukket øynene. – De sa det var best at jeg hvilte her. At jeg var vanskelig. At jeg trengte ro.
– Hvem sa det?
– Ousman. Mariama. De andre.
Sakina kastet et nytt blikk rundt i rommet, og hver gjenstand ble en anklage.
– Og pengene? spurte hun. – Pengene jeg sendte hver måned?
Morens lepper skalv.
– De sa det hadde blitt brukt på meg.
Sakina tørket tårene og reiste seg.
– Du blir med meg.
– Nei, murmret moren. – Jeg vil ikke ha bråk.
