Sakina Diallo kom tilbake til Conakry etter 8 år tilbrakt i Amerika, med to kofferter fulle av gaver og hjertet fullt av skyldfølelse.
Hun hadde forestilt seg dette øyeblikket så mange ganger under sine nattvakter i de kalde gangene på amerikanske sykehus. Hun ville gå av flyet, puste inn den varme luften i Guinea igjen, og endelig legge hendene sine i sin mors hender. Hun hadde med seg et mykt, brodert skjerf, komfortable sandaler, medisiner, en ny telefon og en konvolutt med penger som hun ønsket å gi til moren sin selv.
I åtte år hadde hun sendt penger hver måned. Noen ganger hoppet hun over måltider. Noen ganger jobbet hun overtid til hun fikk vondt i føttene. Men hver gang onkelen Ousman ringte og sa: «Moren din trenger behandling», sendte Sakina mer.
Hun trodde hun beskyttet kvinnen som hadde oppdratt henne alene.
På flyplassen lette hun med blikk etter sin mors ansikt i folkemengden.
Men Hadja Ramatou var ikke der.
Onkelen hennes Ousman, kledd i en plettfri hvit bubou, stod nær en søyle, ren og rolig utseende. Ved siden av ham holdt hans kone Mariama telefonen sin og bar et lite smil. Sønnen deres Ibrahima stod bak dem med blikket festet i bakken.
– Sakina, sa Ousman idet han klemte henne raskt. – Nå er du her.
– Hvor er mamma? spurte Sakina med en gang.
En kort stillhet senket seg.
– Hun er trøtt, erklærte Ousman. – Veldig trøtt. Legen har sagt til henne at hun må hvile.
– Hjemme?
– Ja, svarte Mariama for fort. – Hun hviler. La oss dra først.
Reklamer
Sakina tvang seg til å nikke, men en undertrykkelse kjente seg i brystet hennes.
På veien fra flyplassen suste Conakry forbi utenfor vinduet hennes, en virvelvind av farger og lyder: barn i uniformer, kvinner med baljer på hodet, gateselgere som ropte over trafikken, motorsykler som snirklet seg mellom bilene. Det var barndommens by, levende og kaotisk, og likevel virket alt litt fremmed for henne.
Mariama stilte spørsmål etter spørsmål om Amerika. Hvor mye tjente Sakina? Var livet dyrt der? Tenkte hun fremdeles på å sende penger regelmessig? Ousman svarte i telefonen med lav stemme og sa til samtalepartneren sin: «Hun har ankommet. Vi må ordne opp.»
Sakina hørte på uten å si et ord.
Da de kom til familiehuset, stoppet hun opp foran porten.
De gamle, sprukne veggene hadde blitt malt på nytt. Den rustne porten var blitt erstattet med en ny. Den støvete gårdsplassen hadde blitt til en flislagt gårdsplass. En skinnende bil var parkert der det gamle mangotreet pleide å stå.
– Dere har gjort en hel del oppussing, sa Sakina med lav stemme.
Mariama smilte. – Livet må gå videre.
Men Sakina tenkte umiddelbart på hver eneste overføringskvittering på telefonen sin. På hver eneste dollar som ble sendt til medisiner. På hver eneste samtale der Ousman hadde fortalt henne at sykehusregningene var høye, reseptene kostbare, og sykepleierne krevde sitt.
Inne ble hun tatt imot av sine nærmeste med klemmer, velsignelser, mat og en påtatt glede. De serverte henne ris og saus før hun i det hele tatt hadde rukket å sette fra seg vesken.
Men stolen der moren hennes burde ha sittet, var tom.
Etter en stund satte Sakina glasset fra seg på bordet.
– Jeg vil se mamma.
Ousman lente seg tilbake. – I morgen. Hun trenger hvile.
– Det har gått 8 år.
Mariama sukket. – Du har akkurat kommet. La den gamle damen sove.
Sakina lot blikket vandre fra det ene ansiktet til det andre. Ingen møtte blikket hennes, unntatt Ibrahima, som snudde seg vekk altfor fort.
Den kvelden ga de Sakina et rom. Hun gjenkjente det med en gang. Det var morens gamle rom.
Men morens rosenkrans var borte. Den lille leirskålen hun pleide å ha ved vinduet, var borte. Hennes gamle bilder var borte. Rommet virket rent, men livløst.
Sakina satt på sengen og lyttet til en gammel talemelding fra sin mor.
– Datteren min, jobb godt der borte. Jeg har det bra. Ikke bekymre deg.
Stemmen var mild, men svak.
Sakina lukkede øynene og mintes alle gangene hun hadde avbrutt samtalene fordi hun var trøtt. Alle gangene hun hadde tenkt at pengene holdt.
Så hørte hun stemmer utenfor.
Gjennom vinduet, nær porten, fikk hun øye på en eldre kvinne som snakket med vaktmesteren.
Tanti Awa.
Sakina skyndte seg ut i stillhet.
– Tanti Awa.
Den gamle naboen snudde seg, og så fort hun fikk øye på Sakina, fyltes øynene hennes av sorg.
– Barnet mitt, murmret hun. – Du er tilbake.
Sakina tok hendene hennes. – Hvor er mamma?
Tanti Awa kastet et blikk i retning av huset.
– Hva har de sagt til dere?
Les vid ere på neste side >>
