Klokken 02:13, på en øde strekning av Highway 95 nær Tonopah i Nevada, bremset faren min så voldsomt at min seks år gamle sønns panne traff baksetet.
«Kom deg ut», sa han.
Et øyeblikk trodde jeg at jeg måtte ha hørt feil. Utenfor frontruten spredte ørkenen seg svart og endeløs, kun brutt av frontlyktene og de bleke veilinjene. Tjue minutter tidligere hadde et temperaturskilt vist tjueni grader. EarthSciences
«Pappa», sa jeg, stemmen min brytes. «Eli er i bilen.»
Moren min vred seg rundt fra forsetet. Leppestiften hennes så fortsatt feilfri ut, selv klokken to om morgenen. «Hold ham tett inntil deg da», sa hun smilende. «La dyrene fryse.»
Pappa latteren tørr. «Du skulle ha krabbet tilbake i livmoren du kom fra.»
Eli våknet helt da. «Mamma?»
