Akkurat da flimret lyset ovenfra.
Figuren sin arm falt ned over sengekanten… unormalt lett – som om den var tom.
Ravi ble redd og skyndte seg bort.
Han rykket dynen av –
En silikondukke i full størrelse lå urørlig.
Ansiktet dens var bisarrt livaktig, og holdt fremdeles det samme rolige smilet fra tidligere.
Venstrearmen dens, festet med en klebrig krok, hadde løsnet og hang merkelig og løst.
Ravi skrek:
«HVA ER DETTE?! MEERA?!»
Badetøren knirket opp.
Meera kom ut – uten sminke, med håret i en knute, helt rolig.
«Å … er du oppe?» spurte hun mildt.
«Jeg pleier ikke å sove ved siden av fremmede den første natten … så jeg lot ‘lillesøsteren’ min ta plassen min.»
«Var hun ikke søt? Kranglet ikke, ba ikke om noen ting…»
Meera nikket rolig og strøk forsiktig over dukken med hånden, som om hun tok farvel med et kjæledyr.
«Selvfølgelig er hun det, kjære deg,» sa hun med et mildt, nesten morskt smil. «Sier du at du trodde en kvinne i min alder ville hoppe ukritisk inn i ekteskapet uten litt forsiktighet? Man må da teste kvaliteten på partneren sin først.»
Ravi sto stiv som en pinne, fremdeles med armene løftet i sjokk mot hodet.
«Teste… kvaliteten?! På bryllupsnatten din?!» stammet han frem.
«Å, det er bare begynnelsen,» sa Meera idet hun snudde seg mot stuen og la til: «Sett deg ned i stolen, Ravi. La oss se om du fortsatt syns jeg har den rette ‘dybden’ når du får høre resten av husreglene.»
Meera sa:
«Du sa du elsket erfarne kvinner… så du må bare venne deg til noen… kreative soveordninger.»
Fra den natten av hadde Ravi fått en ny midnattspanikk:
«Kona mi er kanskje på badet… men den som sover ved siden av meg?
Jeg er ikke lenger sikker på om hun er ekte.»
