Menneskekroppen i kristen undervisning
Bibelen lærer at mennesket er Guds unike skapning. I 1. Mosebok formet Gud mennesket av jordens støv og blåste livets ånde inn i det. Denne handlingen vitner om verdien og den spesielle verdigheten til hvert enkelt menneskeliv.
Gjennom hele Skriften blir kroppen behandlet med ære fordi den er en del av Guds skaperverk. Apostelen Paulus beskriver den til og med som et tempelet for Den Hellige Ånd for de troende. Derfor oppmuntres kristne til å ta vare på kroppen sin og behandle de avdødes kropp med respekt og verdighet.
Denne respekten for kroppen forklarer delvis hvorfor jordfesting ble Guds folks tradisjonelle praksis. Begravelsen symboliserte hvile, håp og forventning om en fremtidig oppstandelse.
Begravelse i bibelsk historie
Det gamle testamente inneholder mange eksempler på jordfesting. Abraham kjøpte Makpela-hulen for å begrave sin kone Sara. Senere ble han selv gravlagt der, i likhet med Isak, Rebekka, Jakob og Lea. Disse fortellingene viser at begravelse ble betraktet som en hederlig gravferdsskikk.
Josef hadde også uttrykt ønske om å bli gravlagt i Det lova landet i stedet for å bli igjen i Egypt. Etter hans død ble knoklene hans tatt med av israelittene under reisen og til slutt gravlagt i Kanaan.
I Det nye testamente ble Jesus selv lagt i en grav etter korsfestelsen. Hans gravleggelse oppfylte profetiene og ble et essensielt element i evangeliets budskap. På grunn av hans gravleggelse og oppstandelse har mange kristne alltid betraktet gravleggelsen som et meningsfylt trossymbol.
Disse eksemplene forklarer hvorfor begravelse ble praksisen
