Jeg så på henne.
Hun så ikke bort.
«Hun visste når Daniel løy. Hun visste når jeg gråt. Hun visste når Noah ble født. Hun visste alt.»
Den skammen veide tungt.
Tung. Fortjent.
En ny melding tikket inn på telefonen min.
Denne var ikke fra Mara.
Ukjent nummer.
Et fotografi.
Mara satt i en parkert bil, ansiktet hennes var blått og leppen blødde. Bak henne, gjennom vinduet, var det vann. En båthavn.
Hun holdt et håndskrevet skilt.
ØSTKAIEN. ÉN TIME. TA MED HANNAH. INGEN POLITI.
Under sto det enda en linje:
Jeg vil ha navnet mitt.
Faren min bannet.
Detektiv Harris sa umiddelbart: «Ingen drar til noen kai uten politiet.»
Hannahs ansikt hadde blitt helt stille.
«Nei,» sa jeg.
Alle så på meg.
«Nei. Hannah skal overhodet ikke i nærheten av dette.»
Hannah ga meg et slikt utslitt blikk. «Du bestemmer ikke hvor jeg drar.»
«Jeg prøver å holde deg i live.»
«Du burde ha prøvd å være trofast først. Vi er forbi hva du ønsker.»
Setningen traff hardt, men det var ingen ondskap i den. Bare sannhet.
Jeg nikket én gang.
«Du har rett.»
Det overrasket henne.
Kanskje det overrasket meg også.
«Jeg bestemmer ikke,» sa jeg. «Men jeg ber deg om å ikke dra.»
Øynene hennes myknet i et halvt sekund. Så rørte Noah på seg i bæreselen ved siden av henne, og den mykheten forvandlet seg til stål.
«Hvis Mara er søsteren din, er hun Noahs tante. Hvis hun har svar, må jeg høre dem.»
Faren min hvisket: «Hun er ikke datteren min.»
Hannah snudde seg mot ham.
«Nei. Hun kan være faren din sitt offer. Det er en forskjell.»
Charles Whitman hadde ikke noe svar.
Femti minutter senere nådde vi Østkaien med politi gjemt overalt.
Hannah hadde på seg avlyttingsutstyr under kåpen. Jeg hadde på meg et jeg også. Detektiv Harris hatet hele planen, noe som var den eneste grunnen til at jeg stolte på den. Richard truet med søksmål mot alle på tvers av tre jurisdiksjoner og kom likevel.
Tåken dekket båthavnen og gjorde mastene om til svarte nåler. Båter gynget mykt mot plassene sine. Luften luktet av salt, diesel og regn.
Mara sto helt ytterst på kaien.
Alene.
Håret hennes var løst, ansiktet var blått nøyaktig slik det hadde vært på bildet. Hun hadde ikke på seg kåpe til tross for kulden.
«Mara,» ropte jeg.
Hun ga et svakt smil.
«Daniel ankommer alltid som om han eier været.»
Jeg stoppet ti meter unna.
Hannah sto ved siden av meg.
Mara så på henne. «Du tok med ham.»
Hannahs stemme forble rolig. «Du ba om meg.»
«Jeg ba om deg fordi du lytter.»
«Du hjalp Ethan med å ta barnet mitt.»
Maras ansikt brøt sammen.
«Nei. Jeg sverger ved Gud, Hannah, jeg visste ikke at han ville gå i nærheten av Noah.»
«Du ga ham tilgang.»
«Jeg ga ham Daniel.»
Ordene ble hengende i luften.
Så så Mara på meg.
«Du var lett å hate.»
Jeg godtok det.
«Jeg vet det.»
Hun blunket, skuffet og rystet.
Bra.
La sannheten endelig gjøre noe nyttig.
Mara slo armene rundt seg selv.
