DEL 7 — KONGEN SOM FORFALSKET SIN EGEN GRAV
I et øyeblikk rørte ingen seg i det hele tatt.
Selv tåken rundt ham virket å slutte å puste.
Charles Whitman Sr. sto ytterst på kaien som om døden hadde levert tilbake noe den ikke orket å svelge. Håret hans var hvitt, ansiktet var skåret ut med dype rynker, men holdningen var fremdeles kongelig. Den siste gangen jeg hatte sett ham, lå han i en åpen kiste, med hendene foldet over brystet og en jakkeslagsnål festet på jakken.
Jeg hadde stått ved siden av faren min mens senatorer gråt i lommetørklær.
Nå sto den døde mannen og smilte til oss.
«Bestefar,» sa jeg.
Han stilte hodet på skrå. «Daniel.»
Så skiftet blikket hans over på Mara.
«Kjære deg, du har skapt betydelige ulemper.»
Mara skalv, men hun rygget ikke.
«Du stjal oss.»
Han sukket. «For et dramatisk språk.»
Politi flyttet seg i tåken.
Han hevet den ene hånden.
Fra yachten bak ham dukket to væpnede menn opp.
Detektiv Harris sin stemme vislet i øreproppen min. «Ingen skyter. Barn i nærheten. Sivile utsatt.»
Hannah tok instinktivt et skritt nærmere Noahs bæresele bak Richard.
Bestefaren min la merke til bevegelsen.
«Å,» sa han. «Babyen.»
Jeg stilte meg foran dem.
Øynene hans slo seg til ro på meg med mild fornøyelse.
«Der er han. Arvingen med ryggrad til slutt. Synd det krevde ekteskapsbrudd, kidnapping og familiearkeologi.»
Faren min tok et skritt frem.
«Du var død.»
«Juridisk sett, ja.»
«Du lot meg begrave deg.»
«Jeg lot deg arve under oppsyn.»
Farens ansikt vred seg. «Oppsyn?»
«Du var alltid sentimental, Charles. Altfor mye skyldfølelse. Altfor mye mykhet der avgjørende grusomhet var påkrevd.»
Faren min ga fra seg en lamslått lammelse av en teit latter. «Du myrdet familien min.»
«Jeg bevarte den.»
«Du stjal barna mine.»
«Jeg fjernet komplikasjoner.»
Det nøkterne ved det stjal luften fra lungene mine.
Mara ga fra seg en lyd som et skadet dyr.
Bestefaren min snudde seg mot henne. «Det var aldri meningen at du skulle lide. Du hatte et fond. En stabil plassering.»
«Jeg hatte ikke noe navn.»
«Du hatte et liv.»
«Ikke mitt.»
Øynene hans ble kalde.
«Svært få mennesker får det livet de tror de fortjener.»
Så så han på Hannah.
«Og du. Den pene kona som åpnet veggen.»
Hannah løftet haken.
«Du burde ha bygd den bedre.»
I et skarpt sekund flakket beundring over ansiktet hans.
Deretter forsvant den.
«Du kostet meg tiår med planlegging.»
